Musikk for ventetida
Det er første søndag i advent, og vi vakna til vinter! Fantastisk koseleg å ete frukost i tussmørke medan snøfillene dansa utfor vindauget!
For nokre dagar sidan fekk eg ei musikkanbefaling av Lill Therese, ho tipsa meg om juleplata til Helene Bøksle. Den har eg høyrt på i formiddag, og eg anbefalar den gjerne vidare! Eg kjem heilt sikkert til å spele denne mykje i ventetida fram mot jul. Særleg songen “Mitt land”, som handlar om han vi ventar på – han som ventar på oss!
Jeg ser dine daler og himlen så vid,
jeg minnes de ragende fjeller
med lekende fosser, en skjønnhet så fri
og roen i vindstille kvelder.
Du er den sangen som synger i meg,
den tonen som aldri dør hen.
Du er mitt land, aldri glemmer jeg deg
kan høre du kaller meg hjem igjen.
I tider når avstanden synes for lang
til landet med blomstrende enger,
da bærer vi håpet, får kraft i din sang
du lever i hjertene lenge.
Du er den sangen som synger i meg,
den tonen som aldri dør hen.
Du er mitt land, aldri glemmer jeg deg
kan høre du kaller meg hjem igjen.
En dag vil jeg komme, på ny skal jeg se
din himmel og herlige daler.
Når du bryr deg om meg får hjertet mitt fred
all evighet i dine saler!
den tonen som aldri dør hen.
Du er mitt land, aldri glemmer jeg deg
kan høre du kaller meg hjem igjen.
(“Mitt land”)